Kan vi ikke gjøre mer?

Igår så jeg bildet av Aylan på 3 år som lå død i vannkanten kun noen få kilometer fra der nordmenn og andre europeere slikker sol og bekymrer seg mest av alt om det er mulig om vi har rett solfaktor på kroppen. 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/flyktningkrisen-i-europa/jan-egeland-dette-er-enkeltmennesker/a/23517017/ 

Dette bildet brant seg inn i mitt indre og kanskje er dette oppvåkningen som skal til?
Jeg leser at mange sier vi allerede gjør så mye, men se på bildet igjen er min oppfordring. Klarer vi da å si at vi ikke kunne gjort mer? 

Kunne vi ikke som medmennesker bidratt til at slike tragedier kunne i større unngås? Vi er alle medmennesker og vi har alle en betydning. Vi kan alle gjøre en forskjell for andre. 

Statsministere, diplomater og statsråder dere kan utgjøre en forskjell i løse årsaken til denne krisen. Dere kan brette opp ermene og tvinge frem løsninger. Jeg oppfordrer dere til å løse krisen, men jeg innser at det er en lengre prosess. 

Hva kan vi andre gjøre da? Vi kan åpne våre hjerter, vi kan påvirke og vi kan legge press på. Nå er tiden inne for å handle. Vi kan gi penger til flyktningehjelpen og hvem vet om vi ikke kan samle oss til noe enda mer.

Petter Stordalen har sagt han kan garantere plass til 1000 Stordalen garanterer for 1000 og som han sier vi må vise vei. Jeg er helt sikker på at vi kan ordne plasser til mange flere om vi er mange som slår oss sammen. Jeg leder norges største selskap innen helsebemanning. Jeg skal klare å skaffe mange helsearbeidere. Hvis noen kan stille med fly eller båter som henter flyktningene før de setter ut i disse livsfarlige farkostene så skal vi sørge for at de ombord får rett hjelp. Kanskje Jens Ulltveit Moe, Arthur Buckhart, Olav Thon, familien Reitan, Stein Erik Hagen og alle andre som besitter ressurser og finansielle muskler. Kan vi sammen se hva vi kan gjøre? 

Kan vi klare å omgå byråkratiet og få med oss Røde Kors, Leger uten Grenser og andre organisasjoner til å gjøre et realt løft? 

Jeg setter meg gjerne i møte med dere alle for å tenke ut løsninger som hjelper nå. 

Alle kluter må til og husk at alle monner drar. Det er vår menneskelige plikt å hjelpe andre i nød.

Kan man gi sine barn for mye kjærlighet?

Jeg leste i et innlegg som mange av mine kontakter på fjesboka hadde delt idag. Der tar forfatteren et innlegg med dagens samfunn hvor blant annet et av utsagnene er at man åpenbart kan gi sine barn for mye kjærlighet? Resten av innlegget handler mest om dagens samfunn, at barna får for mye, at det er barn som gråter og vræler seg til det de vil ha - siden alle andre har det. Jeg skal ikke ta drepen av hele innlegget allerede her, men det argumentet ble flittig brukt for ca 30år siden i Skien også....

Der hvor innlegget bommer er når man misforstår kjærlighet til barna sine med det samme som å gi dem alt de vil ha og alt de maser om. Det er ikke kjærlighet, det er mest sannsynlig dumskap eller det jeg på søsterskolen kalte unnlatelsesynd. Jeg har selv 3 barn i sin beste alder (5 til 11 år), de maser i butikken om is når vi passerer isboksen eller om å få blad når bladhyllehjørnet rundes i jakten på neste dags middag. Dette er trolig ikke blitt annerledes siden man for 50 år side maste på karameller eller det nye Sølvpilen. Jeg kan heller ikke se noen forskning på at barn gråter seg til mer nå enn før. Hva man gråter etter derimot er noe endret. For 3 tiår siden gråt jeg de største krokodilletårer for å få en DBS offroad med 12 gir. Idag kan den samme gråten brukes for å få en sykkel med karbonramme og elmotor, men prisen er trolig den samme. Det falt nok mang en tåre også om å få en Commodore 64 i første halvdel av 80 tallet. Jeg husker ikke hva slikt kostet (fikk aldri det selv), men la oss si at den lå på ca 3000 kr i 1985. Det utgjør ca 6600 kr idag. Det er mer enn det de fleste ipader og nettbrett koster. Trolig er det mange av disse som jfr dette er blitt billigere siden 1985.

For ca 2500 år siden sa Platon dette om ungdommen:
”Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Dette kunne ganske sikkert mange ha sagt også i 1965, 1990 og i 2015. Hva kan vi tolke ut av dette da?
Voksne har til alle tider ment at ungdom med sitt opprør, sine hormoner og sin grusomme musikksmak er værre enn det vi var selv. Nå sitter jeg her i på veg inn i førti-årene med 3 håpefulle som jeg ikke ønsker noe annet enn det beste for. Hvordan kan jeg gjøre de rustet for den verden som kommer og ikke den verden som var? Det er en annen tid nå enn for 30 år siden når jeg løp rundt i kortbukse eller når min far og mor løp rundt i sitt sommertøy ca 30 år før dette igjen. Kan jeg med dette formål gi dem for mye kjærlighet?

Kjærlighet kan man ikke få nok av, men ekte kjærlighet er betingelsesløs. Den krever ikke noe tilbake - bortsett fra litt respekt og innimellom en tilbakemelding på at fattern ikke er så verst. Kjærlighet er ikke å øse barna ned med Parajumpersjakker, Segway, båter, ipads eller hva man finner på. Kjærlighet er ikke å la være og sette grenser eller og ikke jobbe for å gi barna gode verdier. Verdier er nemlig uavhengig av materialistiske forutsetninger. Mange foreldre kan nok i sin litt egoistiske verden gi etter i et misforstått øyeblikk om at det er kjærlighet. Det gjør vi nok alle når vi sitter med jobb-pc i fanget hjemme, eller surfer etter hva andre gjør akkurat når på Facebook. Altså er det foreldrenes sin egen egoisme som er problemet og ikke barna eller ungdommen. Det er ikke det samme som at alle foreldre med barn som hyler på kjøpesenteret er egoistiske - det gjorde sannsynligvis oldemoren til det barnet når de var hos kjøpmann Hansen på hjørnet for 80 år siden. 

Gi barna kjærlighet og hver et stabilt holdepunkt i en omskiftelig verden. Det er det vi skal strebe etter, så er det kanskje ikke så farlig om de fikk den isen likevel en gang i blant. De går jo ikke på epleslang lenger, eller gnir isopor på vinduet til gamle Stadskleiv på hjørnet eller stjal planker og spiker fra sagbruket for å bygge hytte i skogen ved elva.